1. Han Pe Steinmyrn

Farfar min

Slekta hans Pe
Intern lenke til brev fra Hans Hyldbakk

Den 13 mars 1852 fikk Peder Andersen i Hyllbakken i Stangvik (f.1826) og "pige" Ildrid Ingebrigtsd. Polden (f.1827) et barn sammen, og gutten ble døpt Peder som faren.

En vårdag ror Peder Andersen Hyldbakk utover fjorden fra Stangvik. Med seg i båten hadde han den tolv år gamle sønnen sin, han som seinere skulle bli han Pe Steinmyrn. Den unge mannen hadde fått arbeid som gjetergutt på Stølen i Torjulvågen, for mor hans kjente bonden, Martinus, som opprinnelig var sambygding fra Mo i Stangvik og jamgammel med henne. Han var gift med Gjertrud Steingrimsdatter, odelsjente på Stølen (det var ni søsken og bare jenter). Det var snille folk, men Peder fortalte seinere at han den første tida ofte gikk ned dit han kom i land og gråt fordi han savna mor si.

Stølen sett fra Steinmyra – bilde tatt i 1984. Martinus Stølen sagde materialene på stølsaga og satte opp våningshuset på slutten av nittentrettitallet. Her ble det ikke spart på dimensjoner på treverket, bare se i kjelleren. Den gamle stua, i én etasje med jordgolv, kan skimtes like til venstre for hovedbygget, men er nå revet.

Da Pe ble noe eldre, fikk han skilt ut 14 dekar udyrka jord fra Stølen til en husmannsplass. Bortsett fra elvesletta med grov grusjord (Eian) som ble til beitemark, ligger jorda lunt til i sørhellinga og er grøderik. Det er ei djup og klebrig blanding av leire og humus, iblanda rikelig stein. Så navnet på plassen ga seg vel sjøl – Steinmyra.

For leie av plassen skulle han være med i slåttonna i to uker og det skulle skjæres tre dekar korn. Dertil skulle han være med en dag og trille ut på åkrene gjødsel fra gjødseldungene (oftest utkjørt på vinterføre) og delta en dag i gardens pliktarbeid på hovedvegen. Han hadde beiterett på Stølen, men måtte da sørge for gjeting en dag i uka.

Skuronn på Stølen

På Stølen sto det et hus som hadde vært brukt til kårstue og som en gang var flytta hit fra Marhaugen (nedlagt bruk på toppen over nåværende Marhaugbakken). Pe kjøpe det og satte det opp på Steinmyra i 1875. Hoveddelen her var en tømmerkasse som egna seg for heilårsbruk. Sørvestenden (svala /svalloftet) var uisolert reisverksbygg som først fra midten av 1930-tallet ble tatt i bruk til boligformål. Som vist på tegninga, var fjøset og vedbua i kjelleren. Svala og sval-loftet ble brukt til høy inntil ei høyløe ble bygd i 1912. En grunn brønn, for drikkevatn og kjøling av mjølk, lå noen meter ovafor huset.

Skisse av det opprinnelige bygget på Steinmyra, en og en halv etasje og kjeller. Den innvendige bredden var i overkant av 3,8 meter. På grunn av tjukke murer var kjelleren smalere. Lengda av stua og stueloftet var litt over 3 meter og lengda av gangen (i møneretninga) var rundt 2,5 meter. Seinere ble vel to meter av gangen lengst fra døra avdelt. Dette ble langt seinere til kjøkken med dør direkte inn til stua.

Pe måtte arbeide utafor bruket og brukte sommerkvelder og ‑netter for å dyrke opp. Først ble det jord til noe poteter, så vinterfor til en sau eller to (de fikk også lauv). Til slutt kom det til ei ku, men i vårknipa måtte det ofte hentes bjørnekam fra skogen. I sommerhalvåret var det også plass i kjelleren til en gris, men det hadde de ikke hvert år.

23 april 1877 gifta Pe seg med Kristiana Johannesdatter Nes fra Litltrøneset i Stangvik. Hun var et par år yngre enn han og ble sagt å ha vært ei høg og vakker dame. Hun hadde da en "uægte" sønn, Johannes Torstensen (Sedsbøe), på fire år.

Kristiana fikk sju barn før hun døde av lungetuberkulose 11 januar 1900. Tre av døtrene, Ildrid, Marit og Oline, ble også syke. De gifta seg og fikk et barn eller to, men alle tre døde tidlig.

Tingvollkirka som Gunnar "gjorde" i andre halvpart av elevehundretallet. De fleste som er nevnt i dette skriftet er døpt og konfirmert her, og mange har gifta seg her. Bildet er tatt 9 oktober 2008.

Tingvollkirka og prestegardsstua (og menighetshuset fra 1971, heldigvis nesten skjult). Til høgre ses kaia og naustet. I gamle dager kom mange roende til kirka, både fra andre sida av fjorden (Sørlandet) og innafra og utafra på denne sida. Fra Torjulvågen kom folk gående, eller kjørende med hest. Da gikk ruta oppover langs Vågaelva, opp til Marhaugbakken og innover dalen langs Reitelva forbi den nå forlengst nedlagte garden Asplia, langs Reitvatnet og til slutt ned ved Lia (nå Tingvollia). Bildet er tatt 3 oktober 2004.

15 desember 1901 gifta Pe seg på nytt med  Sigrid Isaksdatter  Sponaas. Hun hadde fra før fire "uægte" barn. De tre yngste, Ole, Dordi og Marie bodde fortsatt heime hos Sigrids mor Dordi og stefar Ola Hyldbakk i Svingen, men i hvert fall Dordi og Marie flytta etter mor si. På Steinmyra var det da bare Anna på 7½ år igjen av barna til Kristiana og Pe, de andre var reist ut.

Sigrid og Pe fikk bare ett barn, Kristen (1903–1984), seinere kjent i heile Tingvoll som han Kr.P. – Far min, altså.

Pe var en habil bygningssnekker og var med på å bygge mange hus. Etter at Grimsmo-bruket starta opp i Torjulvågen i 1887, arbeida han med trelast der, og da bruket flytta til Rensvikholmen innafor Kristiansund i 1897 og ble til Rena Bruk, fortsatte han der. Under snøsmeltinga var stølsaga i bruk og da arbeida Pe her i to-tre uker. Det var ikke på grunn av formell plikt, men det passa jo mistenkelig godt med tida for spilljakta (se billedtekst over)! I fritida fortsatte han å dyrke opp Steinmyra. Her var jorda nærmest hellig for han. Sigrid fortalte at slikt tull som å plante bærbusker, fikk hun ikke lov til, unntatt i steinrøyser i utkanten av jordet. Det ble en liten konflikt mellom Pe og eldste sønnen Peder som ble kalt Pei, for faren ville ha han med og dyrke jord, men Pei ville heller arbeide på Rena Bruk. Her ble Pei forøvrig arbeidsformann og tømmeroppkjøper, jobba i 52 år og fikk Kongens fortjenestemedalje i 1950. Det var her at han fikk kallenavet "Pei", fra en arbeider med talefeil ifølge dattera Anna. På 1920-tallet ble synet til Pe stadig dårligere. Ei tid prøvde han å livnære seg på å lage treauser og fiske på fjorden, men etter hvert var det også umulig. At han heller ikke klarte pliktabeidet på Stølen førte til en konflikt med gardeieren. Situasjonen ble bedre først etter at sønnen Kristen kom heim fra sjukehuset like før jul i 1929.

Sommer på Steinmyra i 1930. Fra venstre: Pe, Kr.P., Sigrid og Sigrids datterdatter Mary Wiik.

I 1928 kom en ny jordlov som ga husmenn mulighet til å ekspropriere bruket, og det var drømmen til Pe å bli sjøleier. Han fikk hjelp av sønnen Kristen, men det tok sin tid, så da det skjedde, var 'n Pe Steinmyrn død.

Pe døde 7 mars 1931, nesten 79 år gammel.

På trappa på Steinmyra ved begravelsen til Pe. Bakerste rekke f.v.: Kristen P. Stølen (yngste sønn av Pe), Sigrid Stølen, enke etter Pe), Peder (Pei) Stølen (1880–1963, eldste sønn av Pe). Neste:  Dordi  Wiik (1895–1965, datter av Sigrid ), Marie Stølen (1884–1965, gift m. Pei). Neste: Anna Siira (1994–1969, datter av Pe), Kristine Langseth (1883–1965, datter av Pe), Anna Stølen (seinere Eriksen, 1915–2019, datter av Pei). Foran: Mary Wiik (seinere Lundgren, 1925–1977, datter av Dordi), Kirsten Elise Siira (seinere Olsen, 1920–1994, datter av Anna Siira). Alle de besøkende bodde i Kristiansund eller på Rensvikholmen. Av de andre barna til Pe var tre døde: Ildrid Strande i 1914 og både Marit Gussiås og Oline Sogge i 1928. Av de gjenlevende barna av Pe var det bare Ingebrigt Pedersen som ikke var til stede, for han var nok på jobb på Nordlandsbanen på denne tida.

Trappa gikk ned langs veggen, og noe vi ikke ser, på toppen lå ei virkelig stor steinhelle som golv. Etter ombygging seinere på trettitallet ble steinhella liggende på bakken under utbygget og trappa gikk rett ut fra huset.

2. Sigrid fra Stomsvik

Farmor mi – Besta

Sigrids mor og stefar

Mor til Sigrid, Dordi, var født i 1832 som den eldste av de fire barna til Knut Isaksen og Guri Andersdatter, da eiere av Stomsvikgarden.

I 1855 fikk Dordi en sønn som ble døpt Knud. Faren var nabogutten i Slåa, Ole Anderssen (f.1824). Ola gifta seg tre år seinere med Maret Andersdatter på Skarshaugen, bygsla dette bruket, fikk en sønn og døde i 1864. Men Knud er ikke å finne i noen opptegnelse etter dåpen.

I 1862 fikk Dordi igjen en sønn, Martinus. Faren var Morten Pedersen Hegerberg. Martinus ble konfirmert i Rød kirke (Nesset) i 1878. I 1885 fikk han barn med Brit Kristoffersdatter Havdal f.1865 og barnet fikk navnet Dordi. Tjuefire år seinere ble Dordi Martinusdatter gift i Øksendal. Martinus gikk i tjeneste på Gyl og i 1887 gifta han seg med Marie Johnsdatter født 1864 på Eikrem. Kort etter samme året fikk de et barn, Martinus.

I 1868 fikk Dordi sitt tredje barn, Sigrid, hun som i 1903 ble mor til hovedpersonen i denne boka. Faren var ungkar Isak Olsen Skar (seinere Hannem) som på den tida må ha bodd i Stomsvika.

I 1875 flytta Dordi med barna over fjorden til Eidsvåg i Nesset. Fire år seinere flytta også Ola Pedersen Hyldbakk fra Stangvik til Eidsvåg. Ola var da 26 år, Dordi var 47, og 19 juni 1879 gifta de seg i Rød kirke (denne kirka ble revet i 1885). Seinere har de tydeligvis flytta over til Tingvoll prestegjeld, for Sigrid var konfirmert i Tingvoll kirke høsten 1883. Ola fikk seg arbeid ved Grimsmo-bruket som starta opp i Torjulvågen i 1887, og det var etter det Sigrid ble tjenestejente der i bygda.

Ola var fra Stangvik og sønn av Peder Olsen Hyldbakk og kona Kari. Kari var søster til Peder Andersen Hyldbakk, far til Pe Steinmyrn, så Ola og Pe Steinmyrn var søskenbarn. Forøvrig ble en bror av Ola, Peder Pedersen Hyldbakk, far til dikteren Hans Hyldbakk. Ola brukte patronymet Pedersen, og etter som han i begynnelsen ikke hadde et gardsnavn å henge på navnet, ble som skikken da var, Pedersen til Persinn. Han var etter sigende teknisk interessert og investerte i et steinkjerpositiv. Det brukte han til å spille til dans; det hadde 18–19 mulige melodier.

Hans Hyldbakk besøker sin onkel Ola i Svingen og på Steinmyra (intern lenke)

"Konsert" i Torjulvågen. På steinkjerpositiv Ola Pedersen Hyldbakk eller Persinn, flankert av brødrene Gustav (t.v) og Tore Waagen (morfar min) på fele. Nå ja, drivmekanismen i positivet var nok slitt (messing mot messing og dårlig smurning), så rytmen kan ikke ha vært heilt god!

Sigrids far og Sigrids søstre

Sigrids far var som nevnt Isak Olsen Skar født i 1840 som sønn av Ole Olsen Skar og Sigrid Andersdatter Rønning (som vår Sigrid er oppkalt etter). Han gifta seg i 1872 med Brit Olsdatter Sæterli f.1846 og byksla i 1874 plassen Rabben (seinere Dalheim) under Utistua på Hanem og familien "skreiv seg" seinere Hannem. Avstanden til Stomsvika kunne her være rundt ei halv mil.

I 1871 fikk de sønnen Nils som utvandra til Amerika (fra Oslo) i 1893.

I 1875 fikk de dattera Sigridanna, Hun gifta seg i 1901 med Martin Johannesen Ellevset i Surnadal og døde i 1911.

Så fikk de tre døtre som – i tillegg til mor Brit – ved århundreskiftet utvandra til Amerika: Gurianna f.1877, Olina f.1885 og Beret f.1888. Dette var Sigrids søstre der borte, med brevveksling, bilder på veggen på Steinmyra og bilder i Sigrids album.

Breva til Sigrid er borte og det finnes bare et par brev fra Beret til far etter at Sigrid ble senildement. Noen få bilder finnes, et par med notater på baksida synlig etter å ha bli lirka ut av ambumet.

Sigrids tre søstre i Amerika og mor deres, et bilde tatt i Ballard 1909-08-16. Med de amerikaniserte navna i parentes, stående f.v: Olina (Lina) Hannem, Gurianna (Anna Bevry), Beret (Bertha) Hannem; sittende: Mor Brit (Bertha) Hannem. Dette bildet hang "alltid" på veggen på Steinmyra, sammen med et bilde av Gurianna med mann og de tre første barna (se  første bildet  under "Steinmyra – mye å ta tak i").

Sigrid og barna hennes

Sigrid 36 år

Sigrid var glad i menn og hun var glad i barn.

Det var Martinus Kristoffersen Havdal som var far til Kristian, det første av Sigrids barn, født i 1887. Blant fadderne ved Kristians dåp var Isak Olsen Hannem, Sigrids far, og kona Brit Olsdatter, foreldra til søstrene av Sigrid som reiste til Amerika. Den yngste av søstrene, Beret, skreiv i et brev til far i 1956 at hun husker  Kristian  og at han var så pen; han ble 14 det året hun reiste til Amerika og hun var ett år yngre. Kristian tok seinere etternavnet Sponaas. Som voksen fikk han seg arbeid i Trondhjem, gifta seg med Oleanna fra Vega (f.1884) og avla ti barn.

Da det andre barnet kom, var Sigrid i Torjulvågen, nærmere bestemt på den nå forlengst nedlagte plassen Øya ("Eia") der Vågaelva og Reitelva møtes nedafor Marhaugbakken. Faren var "ugift løskarl" Ole Stenersen Gjuul i Vasslia. Guttebarnet var født i 1890 og ble døpt Ole. Tjue år gammel reiste han til USA. I endel år sendte han julekort til si yngre "heilsøster" Marie, men så slutta all kontakt.

Sigrids tredje barn kom til verden i 1895 på Sponås i Torjulvågen. Faren ble oppgitt å være "ugift smeddreng" Ingebrigt Pedersen Dale fra Kristiansund. Jenta ble døpt Dordi etter Sigrids mor. Som voksen gifta hun seg med Ole Andreas Wiik i Kristiansund. De fikk ei jente, Mary, men ingen barnebarn. Etter bombinga av Kristiansund i 1940 flytta familien til Trondheim.

Barn nummer fire ble født i 1897, også på Sponås. Faren var den samme som for Ole, "ug. tømmermand" Ole Stenersen Gjuul i Vasslia. Marie gifta seg med Erik Hagen fra Gyl, men de fikk ingen barn. Onkel Erik døde allerede I 1951, og tante Marie bosatte seg da i Trondheim der søskena Kristian og Dordi allerede bodde.

Sigrids barn, inkludert Kristen som kom etter at hun ble gift i 1901.

Svingen

Sigrid hadde bare to barn da hun i 1894 fikk utskilt 8 dekar udyrka mark fra Sponås der hun da tjente; skal vi kalle det en frivillig innbetaling til Sigrids aderspensjon. Persinn var en liten kraftkar, og han dyrka opp jorda på det lille bruket som fikk navnet Svingen. Han kjøpte også et eldre hus på Aune i Surnadal og satte det opp i Svingen slik at både han, kona, Sigrid og barna hennes hadde et sted å bo.

Persinn fortsatte å arbeide på Rena bruk så lenge han kunne. I 1917 døde kona Dordi og det siste året hun levde lå hun på stua hos dattera Sigrid på Steinmyra. Ti år seinere overførte Persinn Svingen til (Karl) Levin Karlson som eide naboeiendommen Haugen, eller Bythaugen i daglig tale (fra et tidligere bruk). Motytelsen var livsopphold resten av livet, kår altså. Persinn døde i 1938.

[Byt]Haugen ca 1930. Fra venstre: Ola (Persinn); Karen (1881–1943), ugift halvsøster av Ingeborg; Arne Jakobsen f.1910, Ingeborgs førekteskapelige sønn; Ingeborg Karlson (1887–1966); (Karl) Levin Karlson (1889–1972), Ingeborgs ektemann fra Lilla Edet ved Göteborg; og på sparken sønnen Kaare Karlson (1920–2005). Da Arne var 8–9 år sa han en gang til far at, svensker, det er ikke folk, ikke slik som oss. Da de møtes seinere en dag, hadde Arne kommet til at, jo, svensker må være folk likevel, for nå skal mor mi gifte seg med en svenske.

Stua i Svingen ble til nytt fjøs i Bythaugen og etter det var Svingen bare navet på et vegskille, avkjørselen fra hovedvegen til Vågen-gardene. I lang tid var dette, nær ungdomshuset og nær midt i bygda, også et møtested for karer som ville prates på lørdagkveldene.

Sigrid Stølen

Pe Steinmyrn ble enkemann med små unger og trengte ei ny kone. Dermed ble Sigrid gift 15 desember 1901. Da var Pe 49 år og Sigrid 33. Av Pe's barn fra første ekteskap var da bare den yngste dattera Anna igjen, hun var da 7½ år. Den nest yngste, Oline på ti, var allerede reist ut.

De to yngste barna til Sigrid flytta etter mor si, og i skolebøkene kan en se at Dordi forandra etternavnet fra Sponaas til Stølen. Marie var bare fire år i bryllupet. Dordi måtte ut av heimen da hun var rundt elleve år, men yngstedatter Marie fikk være heime til hun var 13–14.

Sigrid på Steinmyra, her med kua som bodde i kjelleren. Bildet må være tatt først på 1930-tallet..

Sigrid med barnebarnet Sverre.

8 august 1903 fikk Sigrid og Pe sitt ene barn, far min, hovedpersonen i denne boka.

Sigrid fikk etter dette mange gode år på Steinmyra. Fra ca 1910 var det til daglig bare Sigrid og godgutten Kristen heime, og Pe sørga for ei rimelig god inntekt. Men mot slutten av titallet ble synet til Pe stadig dårligere, og utover tjuetallet ble det virkelig vanskelig, for nå ble det umulig for han å gjøre stort. Da "de harde trettiåra" begynte, ble det faktisk lettere for Sigrid, for nå var sønnen Kristen nettopp kommet heim.

Da far gifta seg med mor mi i 1935, følte Sigrid at mor hadde tatt fra henne sønnen. Sigrid og mor samarbeida godt om de daglige gjøremål, men det ble aldri noe hjertelig forhold mellom dem.

For meg var Sigrid ei snill bestemor, men søstera mi sier at Sigrid ikke likte henne. Slik er det vel noen ganger.

Sigrid, ca 1958

Sigrid var kjerringa på Steinmyra i nær 34 år, til far gifta seg i 1935. Etter det deltok hun aktivt i det som skulle gjøres på Steinmyra, men det hun holdt på med var ikke hennes lenger. Så flytta vi til Tingvollvågen i 1949 og alt det vante var borte. Det må ha vært ei vanskelig tid for henne, og det var i den perioden forholdet mellom henne og svigerdattera var vanskeligst.

Sigrid var kroppslig frisk og aktiv langt inn i alderdommen, men de siste åra av livet ble hun mer og mer dement og måtte flytte på aldersheimen. Far hadde svært vond samvittighet for at han sente henne fra seg, men hun lot til å trives sammen med de andre eldre og var i godt humør.

Hun døde 28 august 1959. Da var hun blitt 91 år gammel.

Sigrid ble gravlagt ved sida av ektemannen sin på gravstedet i Torjulvågen. Nabo og mors onkel Gustav Waagen kjørte kista på gammelt vis. De nærmeste bak han er Torunn Stølen, Knut Sponaas (sønn av sønnen Kristian), far, Dordi Wiik (datter), unge Bjørn Arnfinn Eriksen (sønn av Anna, datter av Peder (Pei) Stølen), Tore Waagen, mor. Besta hadde god sangstemme og likte å synge salmer. Far hadde tatt opp noe av sangen hennes på båndspiller, og under minnestunda på bedehuset kunne vi høre henne synge blant anna: "O, at jeg kunde min Jesum prise".

Grava til Sigrid og Peder i 1972 og to barnebarns barn: Ingunn Margrethe og Kjetil Petter Stølen.

3. Tore Waagen
og døtrene hans

Morfar min, mor mi og to tanter

Tore Waagen (1882–1966), morfar min

Oldefar min, Kristen Toresen Waagen (1859–1940) var odelsgutt til Vågen i Torjulvågen. Han var tidlig i tjueåra da han fant seg ei gardjente i Flemma sør for Tingvollfjorden, Gjertrud Eriksdatter Flemmen fra Nistua (1861–1922), derfor har familien min slektninger på sørsida av Tingvollfjorden, det som inntil kommunesammenslåinga i 1964–1965 het Sørlandet i Tingvoll. Så ville som så ofte lagnaden at de måtte skynde seg å gifte seg. Høyonna på de to gardene kom vel litt i vegen, men bryllupet ble da fastlagt til 10 august 1882, og da meinte de nok å ha en måneds tid å gå på. Men barnet kom 7–8 uker for tidlig, 18 juli, og da var det så lite og svakt at de pakka det i bomull og la det i ei skoeske, og så ble det nøddøpt av jordmora. Navnet måtte bli Tore – og da dåpen ble stadfesta i kirka, står det anmerka i kirkeboka: "Uægte født". Og i forbindelse med bryllupet står det: "Barn tilsammen, født kort før Vielsen".

Maria Sæter
seinere Waagen
(1886–1945)
mormor mi

Så går vi vel tjue år fram i tid. Far til Tore, Kristen, som hadde overtatt Vågen i 1886, eide en periode omkring 1904 også Bremsnesgarden på Averøya, og Tore ble sendt dit. Ei jente fra Torjulvågen, Maria Sæter, var da tjenestejente i Kristiansund, en liten rotur over Bremsnesfjorden. Barnet de fikk 11 november 1904 ble døpt Margrethe Martine og det var hun som gifta seg med Kristen P Stølen 19 oktober 1935.

På Bremsnes var det ei anna tjenestejente, Anna Jørgine Poulsen fra Storfosna. Hun fikk barn med Tore 29 uker etter at Margrethe ble født. Barnet ble sendt til Vågen i 1910 og ble fortalt at mora var død – men Anna Jørgine gifta seg 30 januar året etter med fisker Olaf Martin Johansen i Kråkvåg. Kristen Waagen adopterte uformelt barnet, og det ble seinere mi tante Magda Kirkholt i Romundstadbygda i Rindal. Magda og familien har hatt kontakt med Anna Jørgine og hennes familie, men vi veit ikke mer om det.

Maria, mor til Margrethe, fortsatte som hushjelp i Kristiansund og dattera ble sendt til faren i Torjulvågen. Men faren måtte bruke tida på det tunge arbeidet, så derfor finner vi henne ved folketellinga i 1910 i Kveldheim, en nå nedlagt plass ved sjøen innafor Holmen. Her var det nok "husbestyrerinde" og enke Marit Arntsdatter Sponaas som tok seg av henne. Mer veit vi ikke, for mor fortalte aldri noe om oppveksten sin, men vi fikk jo inntrykk av at hun kunne hatt det bedre den tida.

Maria og Tores familie ca 1920: F.v. Bergljot, Maria, Margrethe og Tore.

Foreldra maste på Tore at han skulle gifte seg med Maria, og det gjorde han 26 mars 1911. I juli dette året kom det siste barnet, hun som ble mi tante Bergljot som da jeg var ung bodde på Myrvang med mannen onkel Sigvard, bestefar Tore, besta Maria (død april 1945) og mor hennes Margrethe Sæter (død april 1941) som på mystisk vis alltid hadde wienerbrød i kista si. I perioden 1941–1949 kom så barna til Bergljot og Sigvart, de fem søskenbarna mine her i bygda.

Tore overtok et myrlendt område fra Vågen, kalla det Myrvang og dyrka det opp. Så satte han opp hus der. Her er han og Maria framfor det nybygde våningshuset ca 1930.

Tore skulle egentlig overta Vågen etter faren, men da tida kom rundt 1918, nekta han. En av grunnene kunne være at han hadde blitt 36 år uten å ha en mannlig arving, Dessuten hadde garden på den tida for mange munner å mette og skogen var nokså uthogd, men det viktigste var trolig gjelda på garden, tolv tusen kroner. Kristen hadde kausjonert for en bror som dreiv eksport av klippfisk fra Kristiansund til Portugal. Dessuten hadde han kausjonert for en handelsmann i Tingvollvågen som trolig også var slektning. Ved slutten av første verdenskrig gikk det galt for begge bedriftene. Kristen skulle være storkar og kausjonere, sa mor mi mange ganger. Hun kunne blitt odelsjente til Vågen og kanskje hadde hun drømt om å bli frue (eller kjerring) der. Garden ble i 1929 solgt for en sum lik banklånet pluss kår for Kristen (kona Gjertrud døde allerede i 1922). Etter en konkurs hos kjøperen mista Kristen kåret og bodde fram til sin død i desember 1940 hos sønnen og ungkaren Edvard i Saghaug. Som veldig ung husker jeg at han lå i ei seng i et hjørne av stua der.

Margrethe ville ut, og fikk seg huspost i Oslo. Her var hun i tre år hos to familier og lærte mye, særlig om matlaging.

Margrethe Toresdatter få år før hun ble mor mi.

4. Kristen Pedersen Stølen
Kr.P. – far min

Kristen kom til verden 8 august 1903. Barnet virka svakt, så Jordmor-Elen fant det tryggest med en heimedåp. Marit Plassen (1844–1929, mor til bl.a. Nils Einarsen Stølen som i 1933 kjøpte og bygde på Myrhalsen), var også kommet til, og hun oppdaga at jordmora under dåpen ikke brukte heilt de rette orda. Det bekymra Sigrid, så det ble til at dåpen ble gjentatt i kirka sju uker seinere. "Dobbelt-Kristen" sa far at noen hadde kalt han.

Det var kanskje hastverket som gjorde at gutten fikk navnet Kristen etter Kristiana, farens første kone. Eller var det av respekt for henne som døde, som når barn fikk navn etter døde søsken?

Men han ble tatt godt vare på av ei kjærlig mor. Hun lot han die lenge, så lenge at han tilslutt sjøl kom drassende med "tattakrakkjen", en trebeint krakk mora alltid satt på når barnet fikk "tatte".

Pe, Sigrid og lille Kristen.

Barndom

De første åra Kristen levde, bodde tre av halvsøstrene hans i huset: Anna (f.1894), datter av Kristiana, og Dordi (f.1895) og Marie (f.1897), døtre av Sigrid. Marie var nok barnepike for Kristen og hun flytta heimefra først på den tida broren begynte på skolen. Etter det var han eneste barnet i huset.

I sitt tredje leveår fikk også Kristen vaksine mot de frykta koppene; det var levende kukoppevirus som vaksinasjonsloven av 1810 krevde. Attesten er underskrevet av Elen Røskar (1858–1949), kjent som Jordmor-Elen.

For et barn var Steinmyra et godt sted. Bare seksti meter fra stua renner en liten bekk der en kan bygge dam, sette opp kvernkall og leike med små båter. Litt over hundre meter nedafor huset renner Vågaelva. Om sommeren er den ofte bare en bekk der en kan gå eller hoppe over på steinene, men under snøsmeltinga og i høstregnet svulmer den opp. Her kan en fiske med mark, vanligvis bare småfisk til katta, men om høsten går sjøauren opp. (Laksen går også opp her, men trolig ikke så langt som til Steinmyra.) På andre sida av Vågaelva reiser lia seg rundt fire hundre meter med et stort og variert område å utforske etter som en blir eldre, og når en blir gammel nok kan en jakte her. På motsatt side av dalen, mot vest, ligger et stort fjellområde med flere fiskevatn. Når snøen kommer, og Torjulvågen er blitt omtalt som et "snøhol", er det rikelig muligeter for å utfolde seg på ski. Ofte var ski også nødvendig for å komme seg på skolen og andre steder.

Ned lia rett imot Steinmyra renner Storbekken. Stor kan den neppe sies å være, men den gjør mye av seg til tider. Det er noe en savner etter å ha reist herfra – våren og høsten når bruset fra Storbekken blander seg med bruset fra Vågaelva og fyller verden, og det lukter ramt av våt jord og råtten vegetasjon.

Steinmyra ca 1930. Høyløa til høgre ble bygd i 1912, og tuntreet – ei foreløpig spinkel framfor huset og folka – ble planta av Pe en gang rundt 1920. Det vokste til et stort, flott tre som var blant de mange som blåste overende første nyttårsdag 1992. Bak til venstre ses låven på Gustav og Olga Waagens Nyheim (kalt Rønningan) og bak midt i bildet låven i Vågen. Fjellet et oppe til høgre er Svinnesnebba ("Nebba") 473 moh på toppen.

Kristen hadde gjennom alle barneåra en bestekammerat, Gunnar Stølen, kalt Gunnar Bakkå fordi han bodde i det som på papiret heter Marhaugbakken. De fant på mye sammen, også fantestreker, men alt var åpenbart nokså uskyldig. Far forteller for eksempel om da de to stjal nærmest uspiselige epler i en hage og gjemte dem i skogen. Lenge etterpå var de redde for at lensmannen skulle dukke opp. Gunnar emigrerte til Canada der han dreiv laksefiske på vestkysten med eigen båt. Han og kona flytta til hennes heimby Molde sommeren 1965, men etter noen dager ble han innlagt på sjukehuset med framskreden kreft. Han døde i jula det året og far deltok i begravelsen.

Gammelskolen i Torjulvågen fra 1865 med ett klasserom. Her er elevene (unntatt to) i de sju årskulla våren 1948. Den gangen ble de fem øverste årskulla fordelt på to klasser og undervist her annenhver dag seks dager i uka, og de to nederste årskulla ble undervist sammen i Losjehuset like ved. Det var her barna i bygda fikk sin skolelærdom gjennom nitti år.

Bildet er trolig fra 1940-tallet. Sigrid til høgre, og til venstre Ane Marie, nå kårkjerring på Stølen. Anes ektemann, Kristen Martinussen, døde av tarmslyng i 1924. Han skal ha vært godslig og arbeidsom, dessuten seintenkt og godtruende, men han hadde et for oss uvant syn på barneoppdragelse: "Unga ska'n slå kar æn sjer dæm, fær ha dæm ikkje gjort no' gæle så gjær dem det snart". Bildet minner meg forøvrig om møter i misjonsforeningene på Stølen hvor far som barn – og seinere jeg som barn – noen ganger måtte lide oss gjennom endeløs salmesang og kaffeslurping fra fatet. Santal-misjonen, Madagaskar-misjonen, jeg lurte på om de visste hvor det var. Og så var det utlodning der ingen ønska å vinne, for den som vant måtte komme med gevinst neste gang.

Til daglig var det ikke mye luksus i matvegen, men maten hos husmannen var omtrent den samme som hos gardeieren. Kanskje var det litt mer kjøtt og flesk på garden. Kristen nevner spesielt tettemjølka, "tettskjær" som de sa. Den kunne bli temmelig seig, men var veldig god og aller best sammen med varme nypoteter.

Klær var de stort sett sjølforsynt med. Sigrid hadde rokk og brukte den ofte. De fleste plagga var strikka, også undertøy, men til ytterklær måtte det være vevd stoff. Sigrid hadde også hatt en vevstol, men det var lite plass i stua, så seinere fant hun det mer praktisk å levere ull til og kjøpe stoff fra Tingvoll Ullvarefabrikk (grunnlagt 1896 av den samme Ingebrigt A. Grimsmo som starta trelastbruket i Torjulvågen og seinere flytta det til Rensvikholmen). Jeg veit ikke når hun fikk seg symaskin, bare at det var en ikke heil lydlaus Grover & Baker.

Sigrid likte å ha blomster i vinduet, og den gode blomsterjorda grov hun fram under ei hasselbusk. (Hassel har rotknoller med bakterier som spalter nitrogen fra lufta og derved gjødsler busken og jorda rundt, men det visste nok ikke Sigrid.)

Når det gikk mot kveld vinterstid, ville Sigrid noen ganger holde skyming – ei stund for kvile og ettertanke før oljelampa ble tent.

I stua på Steinmyra var det fattigslig med gamle møbler og kopper og kar som hadde sett bedre dager. Men Sigrid holdt det alltid reint. Golvet ble grundig skurt; hver høst var hun en tur opp i skogen og fant fin skursand under ei tue. Det sleit sjølsagt på treverket så furukvistene ble stående opp etter hvert, men det ble veldig fint og lyst, og til lørdagskvelden strødde hun finrevet einebar på golvet så det lukta helg.

Mens vi snakker om å strø einebar. Når noen var død og kista skulle kjøres til gravstedet, strødde de ulike heimene der kista passerte, rispa einebar i et felt tvers over vegen der gardsvegen kom innpå.

Ungdomstid

Kristen ble konfirmert 29 september 1918 sammen med 94 andre, mellom dem kameraten Gunnar.

Og så – var det å komme seg ut i arbeidslivet.

Første jobben var vedhogst; sage ned bjørk og stable den i lunner. Neste sommer var det grøftegraving for en bureiser, så langt sammen med Gunnar. Høsten 1919 ville en bonde i bygda ha Kristen til gardsdreng, og her ble han over vinteren.

Våren 1920 ble Kristen og en anna kamerat, Egil, enige om at de skulle dra til Rennebu som slåttekarer. Men først måtte Kristen skaffe seg sykkel, og en fin kveld rodde Pe Steinmyrn og sønnen ut til Kristiansund, det var 40 kilometer én veg. (Pe var vant til å ro 33 kilometer til arbeidsstedet på Rensvikholmen.) De kom fram ut på natta og det ble nokså kald å vente på at forretningene skulle åpne. Etter å ha funnet en sykkel til 180 kroner, rodde de inn til Gomalandet og besøkte Kristens søster Anna Siira; hun venta sitt første barn (Kirsten Elise) på den tida. Deretter rodde de til Rena og besøkte Kristens eldste bror Peder, eller Pei som han ble kalt. Dattera i huset, Anna, var fem år da; hun skulle bli over 103 før hun døde. Heim kom de først i sjutida om kvelden.

Bilde på veggen på Steinmyra. To samtidige anløp av "dampen" i Torjulvågen. Ved kaia den lille fjordbåten D/S "Mørejarlen" og på vågen D/S "Nordmøre" som fra 1903 gikk i rute Kristiansund–Trondheim og vekselvis inn i Surnadalsfjorden og Sunndalsfjorden. (D/S "Statsraad Rddervold" hadde begynt i Trondheims-ruta i 1877 og fortsatte der sammen med D/S "Nordmøre".)

Kristen og Egil sykla inn til Tingvollvågen og tok rutebåten ("dampen") til Sunndalsøra (vegen her kom ikke før i 1927). Etter ei overnatting oppe i Sunndalen sykla de videre til hver sin gard i Rennebu der de hadde avtale. Til garden Kristen kom var det også kommet en ung mann fra Frosta som neppe hørte til de skarpeste. Velkomsthilsenen fra han var "I morra ska æ skårjågg dæ så sjetta rinn". Vel, de ble snart gode venner, men frostingen måtte ha hjelp til å slipe og bryne ljåen og passe på at han fikk betalinga han hadde krav på. Betalinga var forøvrig 45 kroner for uka pluss kost og losji.

Etter høyonna gikk Kristen og Egil i gang med vedhugging ovafor Berkåk. Betalinga var 12 kroner favna og de klarte hver ei favn om dagen. De leide et hus på ei seter og levde her et primitivt ungkars- eller villmarksliv. Etter fem-seks uker var de lei av dette. Dessuten ville Kristen heim for å sende søknad om opptak på Underoffiserskolen i Trondhjem (bynavnet fram til 1. jan 1930). Opptaksprøven skulle starte 10 januar 1921.

Mens Pe, faren, var inne til militærtjeneste, ga kompanisjefen han rådet å søke seg inn på Underoffiserskolen. Der fikk en i løpet av 3½ år både militær utdanning og en sivil middelskoleeksamen. Alt var gratis og de fikk også lommepenger. Herfra kom mange som ble resurspersoner utover bygdene, og noen fortsatte til høgere utdanning. Seinere angra Pe heile livet på at han ikke hadde fulgt rådet, og det hadde nok sønnen fått høre mange ganger.

I tida fram til jul arbeida Kristen igjen med uttak av bjørkeved. Faren var nå nesten blind og kunne ikke skaffe noen inntekt. I sin nød hadde Sigrid tatt i pleie ei eldre, kreftsjuk dame. Hun lå inne på stua og hun lukta forferdelig. Kristen var derfor glad for å kunne reise derfra, og han var letta da han kom heim til påske og fikk høre at hun var død.

Underoffiserskolen

I Trondhjem var det full vinter i januar 1921, og det var kaldt i gangene i Munkgata 6 der opptaksprøvene til skolen ble holdt. Kristen venta her i en tynn blådress; ytterklær hadde han ikke hatt råd til. 150 hadde søkt om opptak, 75 var innkalt til prøve og av disse skulle 40 tas opp. Det viste seg at de fleste hadde framhaldsskole eller ungdomsskole, og enkelte hadde til og med middelskole. Kristen hadde bare folkeskole og så mørkt på situasjonen. Men han kom inn – rangert som nummer sju av de førti. Rett nok gikk han ned til nummer 31 ved opptak til første klasse ut på våren, men ved neste opptak var han nummer åtte og holdt seg seinere omtrent der.

Så ble uniformer utlevert og undervisninga tok til. Det ble ei tid med hard trening og mange gode kamerater, og Kristen stortrivdes. Men det var lite mat og tuberkulosen hadde begynt å herje, så mange falt fra, også på grunn av andre sjukdommer eller at de strøk til oppflyttingseksamen. Ved siste eksamen etter 3½ år var det 24 igjen av de 40 som var tatt opp. Kristen var dessverre ikke blandt de 24.

Fra første høsten ble matrasjonene litt større: Til frokost klokka sju og til kveldsmat halv sju fikk hver fire brødskiver. Til middag klokka to ønska nok de fleste mer mat, og det kunne de få om de var raske til å hente påfyll. Kristens romkamerater slo seg sammen to og to, og den ene helte sin porsjon over på kameratens tallerken og løp for å hente en ny. Så delte de utbyttet.

Noen ganger reiste heile skolen til en eller anna ekserserplass. Det kunne være Værnes, Setnesmoen eller Hysnes. Her var det hard trening og lange utmarsjer med oppakning. Hver vinter var det en tre ukers øving med ski og telt.

Artillerikasenen i Småbergan, bygd i 1901, ble fra 1912 av brukt som internat for elevene på Underoffiserskolen. Bildet er fra først i 1920-åra. Ei ny fløy ble bygd i 1936.

Kristen huska godt Kong Haakon og Kronprins Olavs besøk i Trondeheim rundt 18 september 1921. De var der for å delta i åpninga av Dovrebanen og avdukinga av Olav Tryggvason-statuen på Torget den dagen. Kristens klasse var tatt ut til vakttjeneste ved Stiftsgården, kongeboligen. (Det var trolig seint kvelden før at far overhørte en replikk mellom kongen og kronprinsen utafor boligen: "Kom så går vi og tar oss en dram".) Om kvelden den attende skjedde den kjente Nidareid-ulykka: Nordgående dagtog fra Støren kolliderte med et sørgående ekstratog med gjester fra åpningsseremonien. Seks omkom. Kristen og medelevene ble kommandert til springmarsj ut til Nidareid der de ble satt inn i redningsarbeidet og til å assisterte politiet med å hindre tyverier.

Elever ved underoffiserskolen. Kristen bærer daghavende-skiltet. Rett bak han (litt til høgre) står en sambygding, Arne Sponaas (Lyngmo).

Ryggskaden

Brev heim 30 september 1923

På etterjulsvinteren 1923 fikk Kristen en ryggskade i gymnastikken. Han hadde ofte sterke smerter under gymnastikk og eksersis, og om sommeren på Setnesmoen ble han sjukmeld et par uker. Tilbake i Tronhjem trossa han smertene og fortsatte som før, for han ville gjerne holde ut til over endelig eksamen våren 1924. Det gikk ikke. På etterjulsvinteren det året fikk han smerter på et bestemt sted på høgre side, og legen fant det var en byll. Han ble derfor sendt med hurtigruta til fylkes-sjukehuset på Molde.

Dermed begynte tilsammen fem års sengeleie med låg hodepute.

Radionette R3

En uventa stopp i utbetalinga fra Arbeider-magasinet førte til at Kristen, gjennom redaktør Otto Luihn og Jan Wessel, grunnleggeren av Radionette, fikk kjøpt et radioapparat med rabatt. Det var Radionette R3, verdens første radio som kunne drives fra strømnettet, datert 1927. Han betalte 150 kroner og 15 kroner for en hodetelefon. En medpasient, som forøvrig også hadde begynt med oversettelser, kjøpte en hodetelefon til så han også fikk høre. På Steinmyra ble det ikke innlagt strøm før i 1950, så før han reiste heim har han åpenbart bytta inn radioen i en batterimodell av ukjent opprinnelse.

Tid for å stå opp

Det var blitt vår i 1929 og fem år med sengeleie skulle ta slutt. Det tok si tid å trene seg opp etter dette, og den sommeren gikk han stadig lengre turer i byen. Verre var det med skrivinga, for lenge fikk han ikke til å sitte og skrive; da måtte han ligge på ryggen!

Kristen sittende ved bordet på sjukesalen.

Sjøl om smertene var borte, var betennelsen fortsatt der, men nå var det betente stedet drenert gjennom ei lita åpning nede på ryggen, opprinnelig holdt åpen med lapis-stift (lapis infernalis, helvetesstein, sølvnitrat). Her skifta han bandasje hver dag i over tjue år, og strimlene av gasbind ble vaska og brukt om igjen. Dette skulle ingen vite noe om, og det var da også sjelden noen utafor familien gikk forbi klessnora på Streinmyra. Rundt 1950 begynte drenet å gro igjen og det ble smertefullt, men nå hadde antibiotika blitt tilgjengelig, så betennelsen ble drevet tilbake. Deretter ble den lange sjukehistoria fort og greit avslutta av en kirurg på Molde sjukehus. Replikk fra Kristen: "Er du ferdig alt?". Legen: "Ja, jeg har flere jeg skal skjære i".

Kristen kom heim til jul i 1929. Nå hadde han store planer. Først ville han ta eksamen artium og deretter studere jus og få seg en juridisk embetseksamen. Men det var så mye anna å ta tak i, og han måtte skaffe seg arbeid og inntekt. På toppen av det heile begynte han med lokalpolitikk – det dummeste jeg har gjort, skreiv han seinere.

Gjennom en bror til lensmannen i Bolsøy, som ble innlagt på samme rom på sjukehuset, hadde han halvvegs fått lovnad om stilling som lensmannsbetjent, forutsatt at han skaffa seg førerkort for bil. Det gjorde han, raskt og rimelig, men jobben fikk han ikke likevel. Ikke fikk han bruk for førerkortet heller. Og de harde trettiåra hadde begynt.

Øvingskjøring våren 1930 med far bak rattet. Jenta midt i baksetet må være min framtidige tante Magda, mors halvsøster gift Kirkholt i 1938.

Kristen forsøkte flere muligheter, som å selge forsikringer for Samvirke, men det ga ikke vesentlige inntekter. Nå hadde han korrespondansekurs i revisjon, men først i 1937 fikk han jobb som revisor på det som da het Tingvoll Handelslag. Dette ble en kveldsjobb som han fortsatte med fram til 1961. Ei tid var han også bokholder i to mindre firmaer.

Tingvoll Handelslag i 1939; hovedbygget var da nytt. Her var fars arbeidsplass mange kvelder. Den unge sønnen fant ut at han var der og "revidert banan"; det var før importen av slike varer opphørte i noen år. Det var blitt Tingvoll Samvirkelag da det brant ned i 1948 og aktiviteten fortsatte i provisoriske lokaler ei tid.

Rettslige tvister

Pe Steimyrn var blitt nesten blind og kunne hverken skaffe seg inntekt eller utføre pliktarbeidet han hadde på Stølen. Husmann og gardeier var ikke blitt enig om erstatningsbeløpet for manglende arbeid og gardeieren ville få Pe fradømt husmannsplassen. Dette var på etterjulsvinteren 1927 og denne saka endte i husmannens favør.

Seinere dukka ei ny sak mellom gardeier og husmann opp. Det gjaldt beiterett og gjeteplikt. Men nå var sønnen nettopp kommet heim og han hadde som nevnt kurs i rettslære, og denne saka endte også til deres gunst.

I 1928 var den nye jordloven kommet. Den ga husmenn mulighet til ekspropriasjon av jorda. Nå hjalp Kristen far sin med å søke om dette, og det ble tilrådd av herredsstyret. Beiteretten på Stølen falt da ut og i stedet ble bruket tillagt udyrka jord til kulturbeite ned mot elva så det totalt ble på 17 dekar. Men det tok tre år før alt var i orden og da var Pe Steinmyrn død og det ble sønnen som overtok.

Politikk og kommunale tillitsverv i tretti-åra

Kristen var opptatt av hvordan småkårsfolk kunne bli behandla, så han ble sosialist. Første gangen han ble valgt inn i herredsstyret var i 1932. Da ble han også første varamann fra Arbeiderpartiet til formannskapet og måtte møte nesten hver gang. I 1935 ble han igjen valgt inn i herredsstyret og som fast medlem av formannskapet. Ved valget i 1938 var han så nedlasta av tillitsverv at han nekta gjenvalg.

Mannen med tillitsverv

Kristen hadde utdanning og han hadde gode sosiale evner. Dermed sto han laglig til for å bli valgt inn i ulike verv. Her nevnes noen.

I 1936 ble alderstrygda innført, i første omgang 30 kroner måneden til alle over 70 år. Kristen var i trygdenemnda og fikk jobben med å hjelpe eldre i Torjulvågen og på Gyl å søke om trygd. En hyggelig jobb; mange trodde jo ikke det var sant at de skulle få penger.

For å hjelpe noen av de mest gjeldstynga bønder og fiskere, hadde regjeringa Nygaardsvold oppretta ei ordning med gjeldsmeklingsmenn. Kristen måtte her forhandle fram avtaler vesentlig med advokater og banker. Det var en stor tilfredsstillelse for Kristen at han ofte lyktes her.

Han ble også valgt inn som formann i Tingvoll jordstyre, det mest arbeidskrevende av verva. Dette var altså i de harde trettiåra og det var vanskelig å finne arbeid. Derfor begynte mange som bureisere, og for Kristen ble det mye sykling rundt i herredet med oppmålinger og veiledning. Det fantes ingen jordstyresekretær eller herredsagronom, så det ble også mye kontorarbeid. Det var i forbindelse med dette vervet han søkte om og fikk innlagt telefon på Steinmyra – gratis, og da ble det fire på den linja (Stølen–Steinmyra–Vågen–Valen) og signalet til Steinmyra ble tre korte.

Formannskapsrepresentant Kr. P. Stølen

Så var det omlegging av vegen gjennom Torjulvågen der de var uenige om trasevalg. "Innågardingan", de fra Sponås og oppover langs den gamle vegen ville ha vegen omtrent der den var, mens "utågardingan", utafor Sponås, ville at den skulle gå i rett linje fra Sponås til Vollan, altså forbi Tuvteigen, Hagen og Myran. Det siste ville ført til at mange garder måtte anlegge ny, lang gardsveg. Også Kristen var imot det siste, så da han i 1937 var "flisgutt" for ingeniøren fra Vegkontoret, ble stikka plasser på små tuer eller i små dumper, som det passa, dermed ble vegen som "utigardingan" ville ha for bratt. Det er første og siste gang han fuska i offentlig tjeneste, sa han. Bygging av den nye vegen ble satt i gang som nødsarbeid samme året, men delvis pga. krigen tok det godt over førti år før den ble fullført ned gjennom bygda og ut til Sponås.

Det var i trettiåra at far ble en kjent offentlig person i Tingvoll. Det var trolig da at folk begynte å bruke kallenavnet Kr.P. fordi han alltid skreiv navnet sitt "Kr. P. Stølen". Og det var da han øvde inn en karakteristisk signatur (her var det ikke mye variasjon fra gang til gang):

Steinmyra – mye å ta tak i

Sigrid og Pe i stua på Steinmyra i 1930, med hodetelefoner i hendene. I bakgrunnen radioen som Kristen hadde med heim; han hadde åpenbart bytta Radionette-apparatet med et som gikk på batteri. Denne hadde den nå nesten blinde Pe mye glede av. Bak radioen henger Kristens diplom fra Norsk Korrespondanseskole – kurs som fikk betydning for hans framtidige aktiviteter. På veggen til høgre henger det noe  mørke bildet  fra 1909 av Sigrids tre søstre i Seattle (Ballard), USA og mor til søstrene, og til venstre et bilde fra samme tid og sted av den eldste søstera Gurianna med mann John Bævre (Bevry) og de tre første barna deres. (Bildet er tatt om morgenen kort etter at sola skinte rett inn gjennom vinduet.)

På Steinmyra var det mye som skulle ha vært gjort. Kristen satte igang, men ryggskaden hindra han i å gjøre alt sjøl.

I 30-åra gikk Kristen også på jakt, for enda var det mye fugl i skogen. Nå ble det nok brukt mer tid på jakt tidligere, både av far og av farfar min.

Pe hadde dyrka jorda på Steinmyra noe overflatisk, mest med tanke på å dyrke gras, så fortsatt var det mye stein i jorda, og det var mange steiner som Pe hadde funnet for store til å fjerne. Derfor starta Kristen med å skaffe seg mineborer og feisel, og sprengstoff og lunte. Så var det å sitte time etter time og lage hull før steinen kunne sprenges.

Jorda var også blitt vassjuk, og for å ta grøfter måtte han leie folk. Den gangen kunne en få statsbidrag til det.

Så ville han ha fjøs og låve på garden. I Småbruk- og Boligbanken fikk han låne 2400 kroner. Av dette gikk 1700 kroner til å betale for Steinmyra ved ekspropriasjonen. Først kjøpte han et gammelt fjøs fra den nedlagte husmannsplassen Plassen (Nyplassen mellom nåværende Tryggheim og Utheim). Det inneholdt mye bra tømmer som ble til tømra fjøs og grovt reisverk for resten av bygninga. Så kjøpte han nytt tømmer og fikk det saga opp til panel og anna, dermed ble det et billig bygg. Sparinga gikk nok for langt når det gjaldt sement i grunnmuren, for den fikk etter en del år en sterk tendens til å gå i oppløsning.

Banklånet på 2400 kroner. Bevitnelse av Kristen Waagen som solgte Vågen i 1929 og sønnen hans Edvard i Saghaug som Kristen bodde hos etter at garden hans ble solgt.

Nå kunne det anskaffes ei ku nummer to, et par sauer til og noen høner. Pluss en gris som nå hadde et sted å være også vinterstid.

Tidlig på førti-tallet ble ny brønn gravd ved øverste, nordvestre hjørne av eiendommen (ja da, ønskekvist ble brukt, men nytta var nok tvilsom), og det ble lagt inn vatn på kjøkkenet og seinere i fjøset.

Nedafor stua og ved sørvestveggen ble det planta bærbusker og frukttrær. Onkel Ole, mannen til Sigrids datter Dordi, kom med noen av de siste.

Steinmyra i 1938. Til høgre den nye låvebygninga og heilt til venstre brønnen som ble erstatta noen år seinere. Personer: Mor mi, vesle meg, onkel Kristian Sponaas fra Trondheim, den ene gangen han besøte oss, og besta Sigrid.

Våningshuset ble også satt i stand. Over det gamle torvtaket ble det lagt takplater av galvanisert stålblikk og veggene i kjelleren, som var bygd av stein og leire-sandblanding, ble noen år seinere erstatta av betongmur. Sørvestenden av huset, reisverksdelen, som tidligere ble brukt til høy, ble nå innreda til boligformål. Først loftet som fikk panel i vegger og tak, og ble til "bruraloftet". I 1938–39 var det turen til rommet i første etasje som ble til finstue, panelt og pent malt av maler onkel Sigvard, mannen til mors søster Bergljot. Denne tradisjonelle nystua var et rom som ble brukt bare ved spesielle anledninger, og da var den gjerne kald og utrivelig.

Sommerbesøk, kanskje i 1933. Her ser vi fra venstre besta Sigrid, stefar hennes Persinn, datter Dordi Wiik, Sigrid Sponaas (f.1914), Inger Sponaas (f.1917), onkel Ole Wiik og dattera Mary (f.1925). Sponaas-jentene var døtre av Sigrids eldste sønn Kristian i Trondheim. Sigrid Sponaas, eldste barnebarnet til Sigrid Stølen, døde av tuberkulose i 1937.

Eigen familie

 Margrethe Waagen , datter til Maria og Tore Waagen, forlova med far min. De sitter på en stor stein som den gangen må ha ligget ovafor Steinmyra.

Brudebildet av mor og far

I 1932 forlova Kristen seg med Margrethe Martine Waagen, Grethe til daglig. Hun var datter til Tore og Maria Waagen på Myrvang, fem hundre meter i luftlinje nord for Steinmyra (men Margrethe bodde nok ikke på Myrvang). Fra Steinmyra ser en også hennes tidligere slektsgard Vågen. Lørdag 19 oktober 1935 gifta de seg i Tingvoll-kirka.

– Det har jeg aldri angra på, det har vært et lykkelig ekteskap, skreiv far. Det var mot slutten av livet.

Dette var i "de harde tretti-åra". Verdensøkonomien var i ulage og i løpet av 1930 hadde krisa nådd Norge med full styrke. Far hadde ennå ikke fast arbeid, så det var lite penger. Mor mi fortalte mange ganger om den gangen de brukte den siste krona for å gå på kino. Men de hadde bruket, far hadde en liten pensjon på grunn av ryggskaden og de var unge og nøysomme. Dessuten hadde far litt utdanning, faktisk mer enn de fleste på den tida, og han hadde gode evner, spesielt på det sosiale området. Så det var håp for framtida.

Steinmyra 1937. Mor, far og Sverre — Sverre på fanget til besta Sigrid med besta Maria og bestefar Tore bak

29 oktober 1936 kom det første barnet. Han ble døpt Sverre Petter etter sin farmor og farfar. Etter å ha meska seg med morsmjølk ei tid, hadde han blitt en fleskklump, men den tilstanden varte ikke lenge.

Det er mulig mange av oss bærer på vonde, irrasjonelle "sannheter". Ved noen sjeldne anledninger ble det tydelig at mor, djupt inne, var overbevist om at hun ikke kunne få et normalt barn. Til daglig kunne ikke noe merkes, og vi kan ikke vite om det plaga henne ofte. Skal tru om virkeligheta noen gang overbeviste henne – djupt inne.

Livet på Steinmyra

Far var oftest borte de seks ukedagene, så det var mor Grethe og besta Sigrid som tok seg av det daglige.

Det var det vanlige husarbeidet inkludert baking av brød, separering av mjølk og kjerning av smør. Knaing av smøret meiner jeg å huske det var Besta som tok seg av; hun må ha vært sterk i armene den gamle dama. Sying, bøting og strikking hørte også med, og Besta satt ofte og karda og spant.

Noen ganger var det klesvask. Om sommeren ble bomull og lin kokt i ei jerngryte som sto på et enkelt oppbygd ildsted nede ved elva og skylt i elva. Om vinteren ble klærne kokt på kjøkkenet og skylt i bekken. Da kom mor alltid tilbake med neglebitt. På fine dager på etterjulsvinteren kunne kvitt tøy bli lagt ut på snøen til bleiking.

Det var bare under krigen at de fant det gunstig å lage såpe. Det var sauefett, kaustikk soda (natriumhydroksid) og vatn kokt i stor jerngryte. Da lånte de gryta og ildstedet som alltid sto nede ved Vågabrua. Såpa ble grå-beige og lukta ikke godt, men den var bedre enn B-såpa som var den eneste i salg og som besto av 20 % tvilsom og illeluktende såpe og resten fyllstoff med slipemiddel.

Mor og kyrne. Røroskveg var det, og så het de Dagros og Buløkk.

Så var det fjøsarbeid. Kyrne skulle mjølkes morgen og kveld, møkka her skulle ned gjennom ei luke i golvet og alle dyra skulle fores. Om sommeren ble sauene sluppet på skogen og kyrne flytta ned i sommerfjøset rett ned for våningshuset og litt opp fra elva. Så beita de nede på elvesletta (Eian) der Besta hvert år tok en tur eller to med sigden for å fjerne buskvekster mens de enda var små. På ettersommeren gikk kyrne i tjor på innmark for å beite på gjenveksten.

Til jordarbeidet ble det ofte leid inn kar med hest, som til utkjøring av møkk på vinterføre, pløying og harving, og til høyslått (men tidligere var nok alt dette gjort med handmakt). Det var alltid en potetåker, noen år også en kornåker. Og så grønnsakåker da. Her var alltid gulrot, kålrabi, hodekål og erter som kunne oppbevares ut over vinteren, og litt rødbeter som ble sylta, men også litt mainepe, reddiker og blomkål. En sommer fikk onkel Sigvard bruke noen kvadratmeter til å dyrke tobakk, for her var det bedre jord og klima enn på Myrvang.

Høyet ble tørka delvis på hesjer, delvis på marka. Deretter ble det dratt inn på låven med handkjerre og tråkka sammen. For å få ut høyet brukte de høynapperen, en kjepp med krok i enden. I et hjørne av kufjøset var det ei trapp og ei luke opp til låven.

Høynapper

Far likte å avslutte høyonna med en dugnad. Karer i nabolaget kom en kveld og slo engkantene med ljå, og etterpå var det rømmegraut og spekemat og prating i stua.

Så var det de tre sauene; de skulle ha lauv også. Jeg meiner huske at det var Besta som svingte lauvjernet.

Om høsten var det variert innhøsting. Poteter og grønnsaker, frukt og bær fra hagen, skogsbær sjølsagt, og hasselnøtter fra ei sørvendt li, for det måtte vi ha til jul. Og mor gikk langs engkantene og samla inn karve til surkålen.

Det må ha vært nærmere jul at Mekkel Bakkå kom og slakta grisen. Den ble dratt skrikende ut og Besta rørte i blodet mens Mekkel skålda den og skrapa av busta.

Om vinteren måtte en holde det varmt i huset. Hogge ved og fyre, og når det ble riktig kaldt, fyre med torv. Nordøstenden av huset var tømmerkasse som holder på varmen, og det var her vi holdt til. Andre enden var reisverkhus og kaldt. Stua der var ikke noe problem, for den var finstue som bare sto på stas. Loftet over, "bruraloftet", var derimot brukt av far, mor, meg og mye seinere også Torunn. Når det var kaldt, varma mor en murstein til hver seng på komfyren på kjøkkenet, pakka den inn i avispapir og filler og plassert den midt i senga. Før vi la oss flytta hun steinen til fotenden. Med tjukt halmunderlag og tjukk dyne var det da ingen grunn til å fryse, men det hendte at potta frøys.

Enda tilgangen på ved fra skogen skulle være rikelig, var det mange som periodevis brukte torv til brensel, og inne på ei felles torvmyr vest for Utheim (bruk 3 under Stølen) sto det mange små skur til lagring av den tørre torva. Far leide en mann til det tunge arbeidet å skjære ut torva, og så var det "kvinner og barn" som stabla for tørking i flere omganger og seinere transporterte inn i skuret. Torva ble transportert heim på forskjellig måte. Jeg husker at en gang leide far hest og vogn på Stølen. Der kjerrevegen kom ut av skogen traff ene hjulet ei tue og lasset velta. Men hesten var gammel og erfaren, så det gikk bra. En anna gang dro kammeraten min Ola Øyen og jeg opp med stor kjelke og frakta en sekk torv ned på skaren.

Om somrene kom det ofte besøk av byfolk. Oftest var det Bestas barn tante Dordi med onkel Ole og datter Mary, noe sjeldnere tante Marie og onkel Erik, en gang kom onkel Kristian fra Trondheim aleine, men noen av barna hans kom flere ganger, oftest Inger (f.1917) og Litj-Kristian (f.1926).

Sommeren 1938 – det var gode somrer på den tida. Fra venstre: Besta Sigrid, mor Grethe, Mary Wiik, tante Dordi Wiik, Sverre, ukjent, onkel Ole Wiik, ukjent. Nervågen bak til høgre og Svinneset bak Bestas hode, og Henningbrua var ikke bygd ennå (og er nå borte forlengst).

Ei ny tid

Vinteren 1939–40 ble kald og uvanlig snørik. En gang på etterjulsvinteren kunne vi fra Steinmyra se en hjortekalv som hadde gått seg fast i snøen like borti lia. Det ble sendt ut en ekspedisjon og kalven ble båret inn i sommerfjøset; det sto litt opp fra elva hundre meter nedafor våningshuset. Dette ble fort kjent i bygda, og lærer Engjaberg kom til gards med en sekk høy, men det ble forbudt å besøke kalven unntatt for å mate den. Så snart snødybden syntes å ha minka tilstrekkelig, ble hjortekalven sluppet ut.

Nærmeste nabo mot nord var Rønningan (egentlig Nyheim), og her bodde mors onkel Gustav, kona Olga og de to barna Gjertrud (14) og Toralv (9). Om morgenen tirsdag 9 april 1940 holder barna på å gjøre seg klar til å gå på skolen da de ser mor mi komme vassende gjennom snøen fra Steinmyra. Hun kommer gråtende inn og sier at – nå er det krig i landet.

Samme dag ringer formannskapssekretær og kommunekasserer med mer, Ingebrigt Holmeide til far og spør om han kan ta over etter han som forretningsfører i forsyningsnemnda, noe som heretter vil kreve ei fulltidsstilling. For far er det begynnelsen på fem år mellom barken og veden, med mye kjeft fra den ene sida og trusler om arrestasjon og det som kunne følge med fra den andre.

Tingvoll forsvarsforening, som hadde vært inaktiv sia 1918, var blitt vekt til live igjen i februar 1940 og Kr.P. var blitt verva og kort etter valgt til formann. Ved krigsutbruddet ble det stor aktivitet bl.a. med innsamling av utstyr til dem som skulle sendes ut i kamp; derfor rakk ikke Kr.P. å tiltre i forsyningsnemda før lørdag 13 april. Han var fortsatt formann i Jordstryret i tillegg til å ha mindre presserende verv.

Okkupantene kommer

Som kjent ble bl.a. mørebyene bomba sist i april 1940. Tyske fly slapp noen bomber i Tingvoll også, men skadene var forholdsvis små; bare ett hus tok fyr.

Men slik var det i "By'n'", Kristiansund. På dette bildet tatt først på mai 1940, ser vi til venstre Loennechengården nederst i Kaibakken, påstått berga fra brannene ved ganning fra en kvæn som Loennechen tidligere hadde gjort ei tjeneste. Her holdt bl.a. Café Fosna til, drevet 1937–1947 av Marit Eidsvåg, søster til morfar min Tore. (Bilde: Stiftelsen Nordmøre Museum)

På Handelslaget var det lagra mye mjølvarer som de var redd skulle bli ødelagt ved bombing. De ble derfor kjørt ut for lagring hos ulike bønder. Kr.P. var med og holdt regnskap. Den natta kunne de se lysskjæret på vesthimmelen fra Molde som brant.

Okkupantene begynte å komme til Tingvoll de første dagene i mai.

De norske soldatene var nå ute av området, men hadde etterlatt seg forskjellige matvarer. En del var lagra i Petter Grindes låve, men det meste befant seg på den nye folkeskolen like ved. Kr.P. fikk ikke vite om dette før okkupantene var kommet og hadde tatt opphold på skolen. Nestformannen i jordstyret, Patrick Pedersen (fra 1943 Tveikra) kom en dag og fortalte at nå var okkupantene – som foreløpig ikke var blitt så mange – ute av skolen, så varene kunne hentes. De fikk med seg Emil Reiten som lånte en lastebil, og så bar de tre varene ut i bilen. Anders Kamsvåg, som tilfeldigvis kom forbi, holdt vakt. Det gikk bra – begge lagra ble berga og plassert delvis på Handelslaget og delvis hos firma O. Drøpping, og skal deretter ha blitt sendt til Kristiansund som nettopp var brent ned.

Spennende ble det også med to bensinfat som lå dårlig skjult ved Litjvatnet og som Kr.P. fikk Olav Reiten til å grave ned i et grustak ved bureisingsfeltet i Tørrlenda. Allerede neste dag kommer ei melding om at okkupantene hadde begynt å ta grus nettopp der. Kr.P. gikk straks til Ortskommandanten, og som formann i jordstyret protesterte han vegne av bureiserne i området som trengte grusen. Han ble vennlig mottatt, men det endte med at de fortsatte å ta grus, så neste natt henta Olav Reiten bensinen og plasserte den hos dyrlegen. Da var det bare et spadestikk ned til bensinfata. Både dyrlegen og didtriktslegen fikk seinere nytte av drivstoffet.

Endresens Gjestegiveri/Hotell, mindre enn hundre meter fra kommunehuset og forsyningsnemda, et av de lokalene okkupantene rekvirerte. Ellers tok de i bruk alle forsamlingshus og liknende, og den nye skolen innerst i Vågen som hadde husa folkeskole og framhaldsskole bare sia nyttår, ble hovedkvarter.

Handelslaget hadde ikke tatt inn kunstgjødsel før okkupasjonen. Gjødsla måtte kjøpes i Trondheim og formannen i jordstyret (Kr.P.) fant at det begynte å haste. Norske soldatene hadde etterlatt to lastebiler registrert i Sør-Trøndelag. Disse fikk nå Møre-skilt, og fordi kampene i Trøndelag ennå ikke var slutt, gikk Kr.P. til Ortskommandanten (den tyske plasskommandanten) som nettopp hadde installert seg i Endresens Gjestegiveri, og fikk et papir som ga fritt leide til Trondheim. Alfred Haugen og Harald Sæterli kjørte, og sammen med Patrick Pedersen (fra 1943 Tveikra) kom de tilbake med to lass kunstgjødsel.

Forsyningsnemnda

Forsyningsnemnda var oppnevnt av herredsstyret ifølge Lov av 9 juni 1939. Dette var en del av den sivile administrasjonen som okkupasjonsmakta ikke skulle styre, samtidig som forsyningsnemda også skulle kontrollere sivile leveranser til denne. I disse åra med mye publikumskontakt, ble forsyningsnemnda også, noe unøyaktig, brukt om kontoret til forretningsføreren og de andre funksjonærene her.

Kontoret starta opp i det små med Kristen og ei kort tid kona som ekstrahjelp. Snart måtte den utvides og fikk etter ei tid heile kjelleretasjen i kommunehuset og – på det meste – sju ansatte.

Etter ei forordning av 21 desember 1940 ble nye nazi-ordførere oppnevnt av Innenriksdepartementet. I Tingvoll ble O. Drøpping erstatta av bonde Petter Grinde. Kr.P. var formann i jordstyret og det medførte mye arbeid. Da han ba den nye ordføreren om mer hjelp i forsyningsnemda, satte ordføreren som betingelse at Kr.P. søkte seg fritatt fra vervet som formann i jordstyret. Han nølte lenge, men måtte gi seg. Som ny formann i jordstyre kom medlem av Nasjonal Samling, Kristian Torjul (Valen, Torjulvågen). Han og Kr.P. hadde tidligere hatt sine kontroverser, men den nye formannen viste seg grei å samarbeide med.

Den første tida kunne det også bli fullt av "kunder" i den lille stua på Steinmyra mens far var heime om lørdagskveldene, så det var ikke anna å gjøre enn, gjennom en egna person, å sette ut et rykte om at det kanskje ikke var så ønskelig – og det virka.

I begynnelsen måtte en bestemme seg for hvor strengt rasjoneringsbestemmelsene skulle handheves. Disse var utforma av gode nordmenn som etterstreba ei rettferdig fordeling, derfor var heile forsyningsnemnda enig om ei streng linje. I praksis kom de til å slå hardt ned på svarthandel med okkupantene, mens handel mellom sivile ble sett noe mindre strengt på, spesielt når det gjaldt matvarer.

Forsøk på å lure forsyningsnemnda var dagligdags, og mange ganger ble de nok lurt og noen ganger lot de seg kanskje lure. Ellers var misnøye og kjefting også dagligdags og noe de bare måtte venne seg til.

De tyske offiserene og soldatene opptrådte stort sett vennlig og korrekt ovenfor nordmenn, men offiserene kunne også, om de fant det nødvendig, vise sin makt. Som å true med arrestasjon – og hva det kunne føre til, ønska vel ingen å tenke på. Heldigvis er tysk mentalitet at "Ordnung muß sein". Befal som menig hadde svært stor respekt for overordnede, og dessuten, i nesten fredelige Norge var det å bli sendt til øst- eller vestfronten sjølsagt riset bak speilet. Så ved å vise fasthet og vise til reglene kunne uoverensstemmelsene oftest løses.

Nå hadde vi "jøssinger", gode nordmenn, på den ene sida og nazistene på den andre. Noen av de siste kunne gi ubehagelige problemene for den sivile administrasjonen, for de hadde i praksis makt, og utenforliggende ting kunne spill inn. Nazistene søkte nå å få inn sine eigne folk inn i administrasjonen, og det kunne gjøre situasjonen verre for de gjenværende jøssingene.

Historier fra okkupasjonstida

Kr.P. hadde mange historier fra de fem åra, og her er hans eget utvalg.

En dag fikk alle kommunale funksjonærer ordre om å komme til et forsamlingslokale der den nye ordføreren skulle holde tale. Motvillig gikk alle i samla flokk til lokalet mens jordstyresekretæren sang "Her kommer dine arme små". Ordføreren var i hirduniform og orientert om den nye tida. Funksjonærene angra at de hadde gått til møtet, så neste gang de ble utkommandert, gikk de ikke, men stengte kontorene som pålagt i de to avsatte timene. Dette var 1 februar 1942 og ministerpresident Vidkun Quislings tale skulle kringkastes og overføres til høgtaler i forsamlingslokalet (noe som forøvrig ble heilt mislykka). Petter Grinde var nå blitt ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet og Kristian Kindsbekken hadde overtatt som ordfører. Da forsyningsnemnda åpna kontorene, kom den siste inn, rød i ansiktet: "Du demonstrerer i dag". Det var alt som skjedde foreløpig, for nå strømma det på med kunder, men et par dager seinere kom ordføreren opp på hybel til Kr.P. mens han satt og spiste. Da Kr.P. ikke greide å holde seg og sa si meining om nazistene, gjorde ordføreren klar at dette ville få følger.

Etter ei tid ringte kontorsjefen i fylkesforsyningsnemnda til Kr.P. og fortalte at det var kommet klage fra ordføreren på han og jordstyresekretær Moen, stilt til Innenriksdepartementet, med krav om at de skulle fjernes fra stillingene. Ellers ville ordføreren gå av. Klagen ble av fylkesforsyningsnemnda sendt til et kontor i Innenriksdepartementet hvor de visste det satt bare jøssinger, så alle ble sittende i stillingene sine. Også ordføreren.

Fra våren 1940 til vi flytta til Tingvollvågen på nyåret 1949, bode far i ukedagene på hybel i øverste etasje i kommunehuset som den gangen sto inne i vågen mot sør, 600 meter fra den da nye skolen innerst i vågen. For å reise mellom kontoret og heimen, og også til bruk i tjenesten, anskaffet han snart en liten motorsykkel. Vanligvis var han bedre kledd enn på bildet – og han brukte nyrebelte for enda var det bare grusveger, ofte svært dårlige. Men å skaffe bensin var et problem, oftest var det å prate med tyske soldater og få dem til å tappe over litt fra bilen. Riktig nok fikk han ei "Bescheiningung" på 40 liter i måneden fra Ortskommandanturet, men fikk ut bensin på den bare en gang. Totaktsolje fikk han en norsk arbeider hos okkupantene til å stjele fra lagret.

En dag om høsten kom den forrige ordføreren, nå ekspedisjonssjef Grinde, heim på ferie. Jordstyret og forsyningsnemnda hadde nettopp fordelt kvoten av poteter som bøndene skulle levere til de tyske avdelingen, den eneste av disse leveransene bøndene likte. Okkupantene kom som regel sjøl og henta de opptatte potetene. Nå gikk Grinde til Oberzahlmeisteren (regnskap og forsyninger) for å tilby et parti kålrabi, og nevnte også at han gjerne kunne levere 18 tonn poteter i stedet for de 8 tonn han var pålagt. Åkeren lå like ved og Oberzahlmeisterens ringte nå til Kr.P. og forlangte at noen andre leveranser skulle sløyfes til fordel for ekspedisjonssjefens. Da han fikk beskjed om at det ikke gikk, ble Oberzahlmeisteren rasende. Kr.P. så faren og ringte Grinde og ba om at han ordna opp i dette. Snart ble Kr.P. innkalt til Oberzahlmeisterens kontor, men da han satt på forværelset der, lot ingen til å se han, så etter ei stund gikk han tilbake til kontoret sitt. Ikke lenge etter kommer Grinde og forteller at han har vært på Oberzahlmeisterens kontor og sett en arrestordre på Kr.P., men etter at han hadde forklart at forretningsføreren i forsyningsnemnda ikke kunne forandre på de listene som jordstyre og forsyningsnemnda hadde satt opp, var alt i orden.

Kr.P. bestemte seg for å sende ei klage på Oberzahlmeisteren og forlange at han i ettertida holdt seg til jordstyrets og forsyningsnemndas lister. Den gikk til Forsyningsdepartementet og derfra til Rikskommisariatet. Etter få dager sendte det siste en sterk irettesettelse til Oberzahlmeisteren med kopi til Kr.P. Etter dette så offiseren olmt på Kr.P. når de møttes, og den siste ble svært letta da offiseren seinere ble forflytta til et anna sted.

Den da nye Tingvollvågen folkeskole som okkupantene brukte som hovedkvarter. Bildet viser avgangsklassen i 1951. Mye seinere har bygninga blitt til kommunehus.

En kveld fikk Kr.P. streng beskjed om å komme til den okkuperte dyrlegeboligen for å møte noen tyske offiserer fra Sunndalen. Her befant seg et lystig lag der bare den omtalte Oberzahlmeisteren og en meget dekorert offiser fra Sunndalen lot til å være edru. De to fortalte at neste dags ettermiddag skulle det komme en båt for å hente et parti poteter lagra i jorda på prestegarden, og nå ville de ha folk som kunne få potetene opp i sekker og lasta i båten. Kr.P. sier at dette sorterer under arbeidsformidlinga, men offiserene sier at å gå den vegen ville bli for komplisert og ta for lang tid. Den tyske offiseren fra Sunndal ga seg nå ikke og trua med represalier. Da ber Oberzahlmeisteren han med ut på gangen og når de kommer inn igjen er de vennlige og sier at Kr.P. ikke skal tenke mer på dette, og om han tar imot en dram? Han takka nei.

En dag ringer Ola Sagli og forteller at ved damskipskaia ligger en båt ute fra Bremsnes med fin sild, men okkupantene hadde beslaglagt all silda og satt ut ei vakt der nede. Kr.P. gikk da til Ortskommandaturet for å protestere mot at okkupantene hadde beslaglagt et parti sild som skulle gå til sivilt bruk. Ortskommandanten foreslo å dele partiet, men Kr.P. ga seg ikke. Det ble etter hvert åpenbart at "beslaget" var frivillig fra fiskerens side; det ble vel mest lønnsomt på den måten. Kr.P. gikk så ned til båten og var streng til skipperen fordi han dreiv med lureri. Skipperen ble nå redd for å bli mistenkt for å være tyskervennlig og begynte å rakke ned på okkupasjonsmakta. Det står altså ei tysk vakt like ved. Kr.P. sier til soldaten på tysk at han har vært på Ortskommandanturet og ordna med at silda ble frigitt så det var ikke behov for han lenger. Soldaten svarer da på godt norsk: "Det er det samme for meg for jeg spiser ikke sild", og går sin veg.

Jordstyret og forsyningsnemnda oppnevnte hver høst folk som skulle være til stede når bøndene treska og vog kornet, men likevel var det mye fusk.

"Han fører kontroll med at rasjonerings-bestemmelsene blir overholdt..."

Det kom ei meldig fra Sørlandet (delen av Tingvoll som den gangen lå på sørsida av Tingvollfjorden) om at en bonde hadde mye mer korn på lager enn det som var vegd av kontrollørene. Formannen i forsyningsnemnda beordra da Kr.P. til å ta med en mann og reise over fjorden for å kontrollere. Bonden var en slektning av Kr.P. si kone Margrethe. Kr.P. tok med en god jøssing og besøkte først handelsmannen der de ble sittende lenge. Samme dag var jordstyresekretæren også på Sørlandet der han besøkte ei dame som han ikke visste var søstera til bonden som skulle kontrolleres. Her kom han til å fortelle om de to andre og ærendet deres, og da disse kom fram til den mistenkte bonden, sto han sliten men fornøyd på tunet og spurte hva de karene ville. Kornbingene var sjølsagt nesten tomme og Kr.P. var veldig glad for det. Noen dager seinere kom bonden og ga jordstyresekretæren et fenalår; mottakeren skjønte bare ikke hvorfor.

Det nærma seg vår i 1945 og det var nå kommet fram at sokneprest Johan Wangberg (som forsøkte å hjelpe folk som trengte det) og en vanlig bonde hadde fuska under kornveginga. Formann i Forsyningsnemnda, Kristen Torjul, hadde nettopp falt i unåde i nazipartiet (og endog blitt fratatt radioen) og blitt erstatta med en ny, Asbjørn Grimsmo. Den siste ringte Kr. Torjul og spurte hvem som hadde fuska og om de var anmeldt til pris- og rasjoneringspolitiet. Kr. Torjul ringer så Kr.P. og spør: "Vi har vel anmeldt dem?". Tjenesteforsømmelse og løgn til en nazist kunne ha alvorlige følger, så Kr.P. skreiv en anmeldelse tilbakedatert til 12 feb 1945, tre dager før fristen, makulerer den og arkiverte kopien. Den nye formannen – som nok var under press fra partifellene sine fordi soknepresten var frittalende – kom neste dag til kontoret og spurte etter anmeldelsen. Han fikk se kopien, og det måtte godtas. Freden kom like etter, men ved en misforståelse sto det seinere i avisa at Kr.P. hadde anmeldt soknepresten. Da presten lenge etterpå forretta i begravelsen til ei søster av Kr.P., ignorerte presten denne ene slektningen.

Steinmyra og krigen

Jeg var knapt 3½ år da krigen kom og husker det ikke. Men jeg er blitt fortalt at da tyske fly fløy lågt over i april 1940 og da familien søkte tilflukt i kjelleren, slo jeg hodet i en golvbjelke. Jeg tror det var den mest ubehagelige opplevelsen jeg hadde med Andre verdenskrig. Men skolestart for meg ble et år forsinka. Læreren var medlem av Nasjonal Samling og følte seg vel så mislikt at han flytta fra bygda, og det året jeg fikk begynne hadde de skaffa en tjueårig student fra Kristiansund, Harry Wiik, som lærer. Flink nok han.

Vi hadde det egentlig bra fordi størsteparten av maten kom fra bruket. På butikken var det rasjonering, kaffeerstatning og andre erstatninger, og mange varer fantes ikke. Sukker var for eksempel sterkt rasjonert, og under krigen og noe etter rasjonerte mor alltid syltetøyet på brødskiva mi. Jeg husker at jeg kunne dagdrømme om sukker.

Utenom ullplagg fra sauene, var nok klær et problem, men om nå mine klær ikke passa så godt, hørte nok ikke det til mine bekymringer den gangen. Verre var det med sko. En periode gikk jeg i gummisko, mjuke sko av bare gummi som slafsa og hadde en tendens til å skli rundt foten. Heldigvis har jeg alltid hatt sterke ankler så jeg kom uskadd fra det, og på en eller anna måte ble det anskaffa mer normale sko.

Forretningsførerens sønn. Og Mons, ei kjælen katte som holdt huset fritt for mus, men når den fikk rå fisk vakna villdyret.

Mor hadde kjøpt et par fine beksømsko før krigen og dem ville hun gjømme til minne føtter ble store nok til å fylle dem. Men hvis sønnen til forretningsføreren i forsyningsnemnda dukka opp med så fine nye sko, ville det garantert bli lagt merke til. Så skoa ble liggende i kista på loftgangen, og da de endelig ble tatt fram, var føttene mine blitt for store.

En periode var det stasjonert en del tyske soldater på Holmen, men de forsvant seinere. Etter det var de nærmeste soldatene i Tingvollvågen, ja, og så noen på kontrollposten ved Kvennhusvika.

En gang skulle det være prøveskyting med kanoner over bygda og alle ble evakuert til en de øverste gardene, for oss var det Vollan. For en gangs skyld kunne jeg være sammen med andre barn, så det var en stor dag. Etterpå fikk bygdefolket erstatning for glassruter som var knuste av sjokk fra kanonilden.

En kveld var jeg med mor til mjølking i sommerfjøset. Det må ha vært seint på sommeren, for det hadde begynt å skumre. Under et hasselkjerr like ved satt en mann på huk og jeg løp og fortalte mor, men hun trodde meg ikke. Seinere fikk vi høre at det var en russisk krigsfange som hadde rømt. Noen ga han mat og husly og noen skyssa han over fjorden. I Orkdalen ble han innhenta av okkupantene og drept.

En sommer kommanderte okkupasjonsstyrkene ut soldater og hester for å hjelpe bønder. Til Steinmyra kom en med hest og pløyde, en hyggelig mann som bare ønska seg tilbake til kona, to småjenter og garden sin i Tyskland.

Det kan tidfestes til 24 juli 1943, og det må ha vært Besta jeg var sammen med på torvmyra for å stable torv, for Torunn, søstera mi, skulle bli født 18 august. Det var midt på dagen vi hørte den tunge duren i sørøst, og så kunne vi se en mengde store fly, det skal ha vært 41 amerikanske B-17 på veg for å bombe ubåtbasen i Trondheim.

Like etter at Torunn var født kom noen tyske offiserer ned til Steinmyra. Besta forsøkte å hindre dem å gå opp på loftet der mor lå og dia barnet, men de skjøv henne til side. Inne hos mor bråstoppa de, tok av seg luene og unnskyldte seg. Da de rett etterpå gikk, hadde den yngste tårer i øynene.

På stua sto først en vanlig batteridrevet radio, men etter ei forordning av 2 august 1941 ble radioer som ikke tilhørte medlemmer av Nasjonal Samling konfiskert. Etter krigen skal far ha sagt at han hadde en radio på låven. Det var for så vidt riktig; det var den med hodetelefoner som han kom heim med i 1929 – den første radioen i bygda som folk i begynnelsen kunne stå i kø for å få høre på. Men jeg kan ikke tenke meg at far rigga seg til med stor antenne på låven for å høre på London; han levde visst farlig nok likevel.

Om det ikke var noen radio på Steinmyra en periode, hadde vi da litt musikk. En eller annen gang i trettiåra må tante Dordi og onkel Ole Wiik ha kommet med en sveivegrammofon. Det fulgte med 52 stykk 78-plater med Einar Rose, Harry Brandelius og slikt, og de ble spilt om og om igjen – av meg sjølsagt.. Noen av sangene lærte jeg utenat, inkludert partier med bare skraping. Det ble ikke kjøpt nye. Under krigen måtte vi i tilfelle ha levert inn to av disse skjellakkplatene til omsmelting for hver ny.

Forøvrig ble "tuten" på grammofonen også brukt som ropert, for eksempel for å kalle på en som var oppe i lia på andre sida av elva og plukka bær.

Fred – uten feiring

Det nærma seg mai 1945 og alle visste at nå gikk okkupasjonen mot slutten. Okkupantene var redde for hva som nå skulle komme og ble mer og mer aggresive. Ei natt ble fire menn i Tingvoll arrestert og sendt til Falstad. Far var heime den natta, for neste dag skulle mor og far følge Torunn til sjukehuset i Kristiansund. Hun var født med hofteleddsdysplasi og skulle gipses. Nå ble været den dagen så stygt at de ikke turte reise med rutebåten, og far kjørte da inn til arbeidsstedet. Her fikk han høre om arrestasjonene og frykta at det skulle bli hans tur neste natt. Derfor oppsøkte han en av legene på stedet og fikk han til å love å få Torunn til sjukehuset om han skulle bli arrestert. Telefonen var nå blitt stengt, men en vennlig operatør ringte den nervøse mor mi og hilste fra far at alt var vel. Det gikk flere dager med stengt telefon, men så kom 8 mai og det var fred.

For familien kom ikke freden som en fest. Torunn på knapt to år var nå omsider kommet på sjukehuset. Og besta Maria Myrvang var død av magekreft og begravelsen var på sjølve fredsdagen.

For noen var tida endelig kommet for å vise hvor gode nordmenn de var. Den naturlige måten å gjøre det på var sjølsagt å forsøke å vise hvor dårlige nordmenn andre hadde vært.

Herredsstyret fra før okkupasjonen hadde sitt første møte allerende 16 mai. De to med malerkosten fikk seinere herredsstyret til velge ei nemnd som skulle granske den "nasjonale haldninga" hos de kommunale funksjonærene; den besto av distriktslege Øverlid, bonde Olaf Wågbø og bonde Ola Sagli. Det ble levert ut lister med spørsmål til den enkelte, men granskinga gikk seint, og på spørsmål svarte en av pådriverene at granskingsnemnda sjøl var for "sårræva". Meininga var lettere å forstå i en skriftlig kommentar fra en av de granska: "Kvi ser du flisi i auga åt bror din, men bjelken i ditt eige auga, den vert du ikkje var?" [Matteus 7:3 & Lukas 6:41]. Resultatet ble sjølsagt bare uvennskap, og jeg skal spare leserene for en mer detaljert, komplisert og deprimerende beskrivelse av tiltaket.

Kr.P. tok seg svært nær av svertekampanjen fra sambygdingene – det var til og med fra folk han hadde regna som venner. Han filosoferer i nedtegningene sine over at det var sambygdinger, og bare sambygdinger, som ville han til livs. Merkelig nok nevner han ikke janteloven til Aksel Sandemose (1933) eller bygdedyret til Tor Jonsson (1949). Uansett, det har alltid vært av sine eigne at en skal ha det.

Familien på 1940-tallet

Det var 18 august 1943 at et nytt familiemedlem kom til oss, Torunn Marie, ei blid jente som fikk mye krøller, for mye meinte de som forsøkte å greie håret hennes.

Robåten "Prosten". Her med tante Dordi Wiik, besta Sigrid, Astrid Sponås (seinere Rovik, nabo), onkel Ole Wiik (stående, en skal sitte i båten!), Mary Wiik, ukjent gutt, Sverre.

Familien hos fotograf i Trondheim sommeren 1946. Her i byen hadde far tre søsken, barn av Sigrid: Kristian, Dordi og Marie. Sverre er den noe for unge bæreren av Fredsmarsjmerket fra høsten 1945 og jenta med krøllene er Torunn Marie.

Høsten 1948 ble husdyra på Steinmyra solgt eller slakta, og like over nyttår 1949 flytta familien til Tingvollvågen. Her leide familien de par første åra et eldre hus, Granly, ved vegen til Vågbø, like nedafor Litjvatnet. Det var ikke innlagt vatn, men to brønner, en med rumpetroll. Som ellers i bygda var det innlagt elektrisk strøm; til Torjulvågen kom strømmen først året etter at vi flytta. Sommeren 1952 flytta familien til en av de nybygde kommunale boligene i Berghagen, ovafor Einen.

Arbeid etter krigen

Etter krigens slutt tok det noen år før forsyningssituasjonen kunne kalles normal, derfor fortsatte Kr.P. som forretningsfører i fem år.

Etter dette måtte han i femten år ta til takke med en underordna jobb som kontorbetjent på herredskontoret, eller kommunekontoret som det nå etter hvert ble kalt. Han ønska å finne ei bedre stilling et anna sted, men så hadde han ei gammel mor å ta seg av og han hadde lite formell utdanning. Snart begynte også alderen å tale mot ny ansettelse.

Utsikt over nordsida av Tingvollvågen fra oppe i Kjerkjeberget ca 1960. Jenta på bildet er Torunn Stølen. Vegen mot Kristiansund går fra høgre side av bildet og oppover mot venstre, og like etter at den kommer inn i skogholtet ligger de kommunale boligene Berghagen. Ved sjøen noe til venstre i bildet står kirka. På den andre sida av fjorden lå inntil 1965 Sørlandet i Tingvoll.

I 1964–1965 ble herredene Tingvoll og Straumsnes slått sammen, vestre del av Aspøya i Frei og et lite område Sandnes–Åsprong i Stangvik ble lagt til, mens Sørlandet i Tingvoll gikk til Gjemnes. Dermed ble det en ny Tingvoll kommune mellom de to fjordene. Tjue år seinere kom også kommunevåpnet med motiv fra eikeskogen i Straumsnes.

Samtidig med denne kommunesammenslåinga kom Lov om sosial omsorg, og kommunen måtte derfor opprette et sosialkontor. Her fikk Kr.P. stillinga som sosialsjef. Staten ga refusjon for noe av sosialsjefens lønn forutsatt at vedkommende hadde godkjent utdanning, derfor måtte han gjennomgå et kurs. I 1966 var det først to uker på Landsorganisasjonens skole på Sørmarka og deretter et korrespondansekurs på tolv brev. Høsten 1967 var det tilbake til Sørmarka igjen for seks uker kurs og eksamen. Han syntes det var lite trivelig for en 64-åring å sitte i to dager med eksamensvakter over seg.

Sosialsjefen på kontoret. Den gangen det var i den tidligere herskapsvillaen i Larsbakken

Kr.P. som sosialsjef må en tru var rett mann på rett plass. Han måtte også kjøre mye rundt i kommunen for å ordne opp for gamle og sjuke, og fungerte således også som sosialkurator. På grunn av forsinkelse med å ansette ny sosialsjef, fortsatte han i denne jobben nesten et år over aldersgrensa på sytti.

Mens han var sosialsjef, gjorde en kverulant som ble tilsatt i samme bygg, livet hans ubehagelig et par år. Det førte til høgt blodtrykk og også at han ble sjukmeldt ei tid.

Politikk og tillitsverv etter krigen

Torjulvågen nye skole, trolig ved ferdigstillesen i 1955.

I 1946 ble Kr.P. valgt som formann i byggenemnda for Torjulvågen skole. Denne jobben ble både vanskelig og langvarig, nærmere ti år, for da han flytta inn til Tingvollvågen, greide han ikke å kvitte seg med vervet. Tomta til den gamle skolen var for lita, og en ville helst unngå å ta mer dyrka jord fra naboen. Fem hundre meter opp i bygda – og nær midt i – fant de ei godt egna tomt. "Utågardingan" protesterte nå fordi skolevegen ble for lang, men ei folkeavstemning avgjorde at det skulle bli her.

Resultatet av kommunevalget i Tingvoll i 1947

Straks krigen var slutt, trådte det gamle herredsstyre og formannskapet sammen; O. Drøpping var da ordfører.

20 oktober 1947 ble det første kommunevalget etter krigen holdt. Kr.P. sto øverst på Arbeiderpartiets liste, men han var svært spent på om han hadde gjort seg så upopulær under krigen at mange velgere ville stryke han. Som en ser til venstre, kom han øverst også på resultatlista. Det betydde at han ble medlem av formannskapet.

Kr.P. satt i kommunestyret fra 1948 til 1959, og i åtte av disse tolv åra satt han også i formannskapet. Sammen med tida før krigen satt han altså 18 år i kommunestyret og 11 år i formannskapet. Heile denne tida var de borgerlige partia større enn Arbeiderpartiet, derfor ble han aldri ordfører.

Kr.P. har vært formann i Tingvoll Arbeiderparti. Han har også i mange år vært med i styret i Nordmøre Arbeiderparti der han har nedlagt et stort arbeid.

I kommunen har han forøvrig – som ei avis skreiv – hatt alle verv som kan tenkes – utenom ordfører og likningsmann.

Tingvoll formannskap 1948–51: Bak f.v.: Kristen P. Stølen (Arbeiderpartiet), Steinar Stomsvik (Bondepartiet), Ole Flemsæterhaug (sekretær), Erling Endresen (Arbeiderpartiet). Foran f.v.: Lars B. Flemmen (Venstre), Magnus Skeid (Bondepartiet). De tre borgerlige skifta på å være ordfører: Først Magnus Skeid, så L. B. Flemmen, så Steinar Stomsvik.

Formannskapet 30 år etter. Det var Kr.P. som i 1981 tok initiativ til et mimremøte med formannskapet fra 1948–51, det formannskapet der han hadde trivdes best. Fra venstre: L. B. Flemmen, Magnus Skeid, Steinar Stomsvik, Kr. P. Stølen, Erling Endresen.

Herredsstyret (1952-55) på inspeksjon på den dårlige vegen på sørsida av fjorden (Sørlandet i Tingvoll fram til 1965) 26 august 1952. Bakken ble for bratt for lastebilen og den som tar det med best humør ser ut til å være Kr.P. (på lasteplanet, uten hodeplagg).

Organisasjonsarbeid

Lønna som forretningsfører i forsyningsnemnda var dårlig, men først da krigen var slutt ble det mulig for ansatte å organisere seg. I slutten av juni 1945 tok Kr.P. kontakt med forretningsføreren i Kristiansund forsyningsnemnd. Sammen arrangerte de et møte 6 juli der de fleste forretningsførerene på Nordmøre møtte. De ble der enige å få med heile fylket, og det ble holdt et møte på Vestnes 23 september med de fleste forretningsførere i Møre og Romsdal. Forsyningsfunksjonærenes forening i Møre og Romsdal ble da stifta med Kr.P. som formann og 6 oktober 1946 innmeldt i Norsk Kommuneforbund. Det ble mye nybrottsarbeid og mye reising med en tungrodd organisasjon, derfor ble det lite resultater av arbeidet. Rasjoneringa gikk også mot en slutt, så i 1951 ble foreninga lagt ned og medlemmene overført til andre organisasjoner.

Far heime. Med slips som vanlig.

På Nordmøre meldte de seg inn i Kristiansund kommunale forening. Landkommunene var utilfreds med dette, derfor fikk Kr.P. stifta ei kommunal forening for indre Nordmøre, på Tingvoll i 1953. Kr.P. nekta nå å være formann, men måtte bli nestformannen. Formannen var likningssjef, og da disse i 1964 ble statstjenestemenn, måtte Kr.P. overta som formann. Det ble mye reising. Han ble også med i Norsk Kommuneforbunds distriktsstyre for Møre og Romsdal. Dessuten ble han medlem av forbundets lønnsnemnd og måtte delta i fylkesvise lønnsforhandlinger gjennom flere år. Dertil kom to landsmøter i Norsk Kommuneforbund og flere kurs arrangert av forbundet.

Han var lei seg for at dette gikk ut over samværet med familie.

Familien etter 1949

Far og Torunn i 1954.

Det var sommeren 1952 at familien flytta til en av de nye kommunale boligene i Berghagen, Det var fire av dem, fordelt på to etasjer i to hus. Vår familie bodde i andre etasje og i første etasje bodde den kommunale kontorsjefen, Ole Flemsæterhaug. I nabohuset bodde ei tid familien Midthjell, han var bestyrer i Tingvoll kommunale kraftlag. Ekteparet var nære venner av far og mor.

Boligene hadde bare to soverom. Besta fikk det minste og det første året sto senga til Torunn ved sida av foreldras, mens Sverre sov på en sofa på stua. Etter et år reiste Sverre ut for å gå på gymnas og rundt 1956 flytta Besta på aldersheimen.

De kommunale kontorene flytta etter hvert til Larsbakken, en stor villa med hage rundt fem hundre meter fra Berghagen. Far pleide å gå dit eller bruke spark om vinteren.

Steinmyra en gang på syttitallet. Nærmeste hesje står på Stølen. På den andre sida av dalen ser vi Vågen.

På Steinmyra ble jorda leid ut, først til Arne Sollid i Marhaugbakken, seinere til Arne Kallset i Vågen. Det var da unntatt et stykke nedafor stua som ble brukt til hage. Her var det frukttrær og bærbusker fra før, men far og jeg planta noen nye. Epletrærne gikk det dårlig med; barken ble spist opp av mus om vinteren. Et par år dyrka vi poteter der, enda det strengt tatt var ulønnsomt.

Steinmyra 1983 med rogna som Pe planta en gang rundt 1920, se bilde fra ca 1930. Dette året bar den så mye bær at greiner hang rett ned, og i åra etter så den småsyk ut. I den store stormen første nyttårsdaag 1992 klarte ikke rota å holde den. Det velta treet ga bare ubetydelige skader på huset, men vinden fikk med seg et par takplater.

Bygda i kveldssol, sett fra Marhaugbakken (Bakkan). Bildet er tatt ved heggeblomsttid 2003. Husa på Steinmyra er markert med et kvitt rektangel. Til venstre for Steinmyra ser en Stølen og til høgre og bak Saghaug og videre Vågen. Bak ligger Halsafjorden med Blåfjellet på den andre sida. Nærmere ser en de to dalene med elver (bekker) som renner sammen ved den nedlagte plassen Øya, til venstre Vågaelva fra Bergemsvatnet og til høgre Reitelva fra Reitvatnet.

Barnebarnsalderen (fra 1963)

Så kom det barnebarn også. Torbjørg og Sverre var først med Ingunn Margrethe født i 1963, deretter Kjetil Petter i 1970. Torunn og Kyrre bidro så med to barn, Hanne Margrethe i 1975 og Øystein i 1977.

Ingunn: "Farfar har navle på ryggen". Det var arret etter drenering av betennelsen pga. ryggskaden i 1923. Forøvrig foregår opprydding i game bøker og papirer. Bildet er tatt i "nystua" på Steinmyra i 1968.

Ingunn og far på Steinmyra sommeren 1970. Han var flink med barn, også med sine eigne, men den gangen var han så mye borte, dessverre. I tillegg til politikk og arbeid for kommunen, ville han jo være en god forsørger.

Mor, far, Ingunn og Kjetil på Steinmyra i 1972. Krukker med blomkarse viser at mor (og far, sjølsagt) har vært der mye denne sommeren.

Pensjonist

Far i båten ute ved Øygarden. Tingvollvågen – og kirka – i bakgrunnen.

Far hadde alltid en båt og han var ofte ute og fiska. Han var svært glad i fisk også, og mor var flink til å lage fiskemiddager. Nå var det flere ivrige fiskere i nabolaget, og de dro stadig opp mer enn de kunne bruke. En gang kjøpte far en ekstra fryser for å få plass til all fisken han fikk av naboer.

Mor på balkongen i Berghagen.

Mor var glad i blomster og hun var flink til å få plantene til å trives, både inne og ute, men i Berghagen var det bare på balkongen hun kunnne ha utehage.

Da far ble pensjonist i 1974, måtte de flytte fra den kommunale boligen. Han kjøpte da et nokså nytt hus i Einlia, like ovafor den tidligere boligen. Avstand fra den gamle ytterdøra til den nye var rund femti meter når en brukte en snarveg.

Mor i blomsterhagen sin i Einlia

Tomta rund huset var i begynnelsen bare overflatisk opparbeida og i jorda var det mye stor stein som egna seg for muring. Med en sønn som likte å arbeide med stein, ble det bl.a. en hellelagt "koseplass" med steintrapp ovafor og nedafor. Og mor laga prydhage på alle kanter.

Far og mor 3 mars 1984

Far fikk vel det første hjeteinfarktet i 1981 og var innlagt på sjukehuset i Kristiansund flere ganger. Hjerteproblemene gjorde han i første omgang nedstemt, men etter hvert fant han ut at han hadde det godt. Hjertet stoppa mens han sov middag i godstolen sin 13 mars 1984.

1 juli 1987 døde mor.

Tingvoll kirkegard 2006-05-04

Trondheim, 2020